Blant de som bruker belønningsbasert trening er det noen som benytter seg av en «no-reward marker», en ingen-belønning-markør, når hunden utfører feil atferd. F.eks. er det noen som sier «ops!», ikke nødvendigvis på en streng måte, men som en beskjed om at nå får du ingen belønning.
De som ikke bruker det, vil ofte argumentere for at dette er en form for positiv straff, og derfor kan ha mange av de samme uønskede effektene som annen positiv straff har, og at det følgelig vil ødelegge for den øvrige treningen å bruke en slik markør.
I en mastergradsavhandling fra 2015 ble akkurat dette undersøkt.
Forsøket gikk ut på at 27 hunder ble trent opp til å utføre en enkel øvelse. Halvparten av hundene ble trent ved hjelp av en belønningsmarkør, nærmere bestemt lyden av en klikker: Utførte de rett atferd, fikk de høre et klikk og de ble belønnet. Utførte de feil atferd, skjedde det ingenting.
(Riktig atferd: Lyd og belønning. Feil atferd: Ingen lyd og ingen belønning).
Den andre halvparten ble også trent med en klikker, altså fikk de høre et klikk og ble belønnet når de gjorde riktig. Men i tillegg fikk de høre en lyd når de utførte feil atferd, som skulle fortelle hundene at belønning uteble.
(Riktig atferd: Lyd og belønning. Feil atferd: Lyd og ingen belønning).
Resultatene var klare. Hundene som bare ble opptrent med klikker og belønning, gjorde det best. Disse hundene lærte raskere og ble til slutt flinkere enn hundene som også hørte en lyd når de gjorde feil og belønning uteble.
En grunn til dette var at hundene som ble trent med en ingen-belønning-markør ofte falt av lasset i begynnelsen av treningsopplegget. Noen av dem fortsatte å gjøre feil, slik at de ikke kom seg videre, og ga derfor litt opp. Mens de som ikke fikk høre denne lyden, var mer villige til å prøve igjen etter de hadde feilet, og hadde derfor raskere progresjon.
Det ble også sett på stressrelatert atferd i dette forsøket, men her var det ingen forskjeller mellom de to gruppene.
Kilder:
