Belønningsbasert hundetrening – et eksempel

Fagstoff og tips

Belønningsbasert hundetrening er den type hundetrening som de fleste oppdaterte hundetrenere forholder seg til. Det er trening som tar utgangpunkt i kunnskap om hundens atferdsbiologi, forskningsbasert kunnskap om hundens forhold til oss mennesker, og som følger dyrevelferdsloven. Av de fire konsekvensene i operant betinging benytter vi oss hovedsaklig av positiv forsterkning og negativ straff. Dessuten bruker vi ekstinksjon bevisst (fravær av forsterker).

Det gir oss disse praktiske virkemidlene:

1: Tilrettelegging og belønning: atferd vi vil at hunden skal utføre mer av (riktig atferd).

2: Ignorering og/eller forhindring: atferd vi vil at hunden ikke skal utføre mer av (feil atferd).

Noe som kjennetegner belønningsbasert trening er vi hele tiden fokuserer på det vi vil at hunden skal gjøre, ikke alt han ikke skal gjøre. Vi tilrettelegger situasjonen slik at hunden sannsynligvis utfører rett atferd, og deretter belønner vi den atferden.

Fido og naboen

La oss gå rett på et eksempel:

Fido hopper på naboen når han hilser, og vi vil ha slutt på det.

Men allerede her må vi tenke oss om. For som nevnt: Belønningsbasert trening går hele tiden ut på å fokusere på det vi vil at hundens skal gjøre, ikke alt han ikke skal gjøre. Fido må jo få vite hva som faktisk er riktig atferd, vite hva vi forventer av ham.

Og hva er vel det i dette tilfellet?

Vi vil at Fido skal ha bakkekontakt med alle fire labbene når han hilser på naboen.

Er du ikke enig?

Flott. Første steg unnagjort. Nå vet vi hva vi vil – og dermed hva vi skal belønne.

… belønne med hva?

Godbiter er klassikeren. Universalbelønningen. Den er praktisk å ha i lomma og går hjem hos de fleste hunder. Leker er også populært. Likevel kan det ofte være lurt å spørre seg selv hva hunden ønsker av den bestemte situasjonen, hva motivasjonen er. Og bruke det som belønning – hvis det er mulig og forsvarlig.

Vi går til eksempelet vårt. Hva vil Fido når vi møter naboen?

Dette kan vi selvsagt aldri vite for sikkert, men under normale omstendigheter er det jo naturlig å tro at han vil … hilse. Tror du ikke? Vi satser på det.

Nå vet vi hva vi skal belønne og med hva. Fido har bakkekontakt med alle fire labbene = Fido får hilse.

Vel og bra, tenker du nå. Vi fokuserer på den atferden vi vil ha, og belønner med det Fido vil ha der og da. Slenger på noen pølsebiter også.

Men … hva hvis han faktisk hopper?

Vi tar i bruk ignorering.

Ignorering er det du tror det er. Vi sørger for at Fido får verken hilse eller spise godbiter hvis han hopper. Og husk at man må passe seg å ikke gi noe oppmerksomhet – en klassisk tabbe vi alle gjør. Ikke si noe, eller engang se på hunden.

Opplevelsen skal verken være behagelig eller ubehagelig!

Hvordan skal vi få til det rent praktisk i vårt tilfelle?

Ved at naboen snur seg 180 ° rundt.

Naboen fjerner seg selv fra hunden. Det skjer ingen hilsning, ingen godbit – det skjer ingenting!

Helt til Fido har alle fire labber på bakken …

Da er det slutt på ignorering og tilbake til belønning,

Dette punktet er superviktig!!!

For som vi aldri må glemme: Fido må jo få vite hva som faktisk er riktig atferd!

Dessuten vil vi hele tiden tilrettelegge situasjonen, slik at hunden sannsynligvis lykkes. Vi vil at hunden skal utføre riktig atferd, slik at vi kan belønne det. Som du ser i videoen under, så tilrettelegger jeg ved å bøye meg litt ned, slik at motivasjonen for å hoppe ikke blir enda større. Dessuten er jeg rask til å belønne straks hunden har alle fire labbene på bakken. Jeg hjelper hunden til å forstå hva som forventes av henne, jeg vil at hunden skal lykkes – jeg tilrettelegger.

Men … som du allerede har lagt merke til, i eksempelet vårt funker ignorering kun hvis du kjenner naboen – og du har instruert henne på forhånd.

Så hva gjør vi ellers? Vi kan jo ikke godta at Fido hopper på alle og enhver utenom treningsøktene med naboen!

Klart vi ikke kan.

Vi har Fido i bånd!

Å forhindre atferd, sørge for at den ikke forekommer, skal vi nemlig ikke kimse av, og er en helt nødvendig del av hundetrening.

Det vil nemlig sørge for at hunden ikke blir belønnet for feil atferd. Noe som selvsagt er like viktig som å belønne riktig atferd. Og det jo en drøss av belønninger vi ikke har kontroll på. Se for deg at vi møter en hundeglad skoleklasse i skogen. Fido hopper, barna jubler, og vi er ti skritt tilbake i treningsopplegget. Det var kjempegøy!

Så inntil vi er helt sikre på at Fido har lært – at han helt sikkert ikke vil hoppe på folk vi møter – har vi ham i bånd mellom treningsøktene

Bare husk:

Forhindring skal ikke være ubehagelig for hunden!

Dette må aldri glemmes. Ingen rykking i båndet eller noe annet som gir dårlig stemning. Strupehalsbånd e.l. er aldri aktuelt å bruke.

Dessuten. Forhindring betyr ikke nødvendigvis å sette hunden i bånd eller forhindre på annen fysisk måte. En annen måte å forhindre atferd er å motivere hunden til å gjøre noe annet – noe som ikke er forenelig med den uønskede atferden. F. eks. kan du gjøre det til en vane å kaste noen godbiter på bakken hver gang dere møter noen – før hunden rekker å hoppe. Hunden greier jo ikke å snuse etter godbiter på bakken og hoppe samtidig. Altså har man forhindret feil atferd. Og samtidig belønnet den riktige…

PS: Husk at det er forskjell på atferd og følelser. Det første er mer er mindre viljestyrt, mens det andre er snakk om ikke-viljestyrte reflekser. Det vil si at hvis hunden hopper på mennesker dere møter fordi hunden er frustrert, redd og/eller aggressiv, så beveger vi oss over fra vanlig hundetrening til behandling av atferdsproblemer, og vi benytter vi oss derfor av desensitivisering og motbetinging i tillegg, for å endre hundens følelser.

Bakgrunnslitteratur:

  • Ikke skyt hunden – Karen Pryor
  • Læringspsykologi – Frode Svartdal og Magne Arve Flaten
  • Anvendt atferdsanalyse – Frode Svartdal og Svein Eikeseth, red.
 Det originale innlegget ble publisert første gang på forskning.no 26.02 2015