Negativ straff er en av de fire konsekvensene i operant betinging. Det er når dyrets atferd gjør at noe som allerede er i situasjonen, reduseres, fjernes eller opphører. (Derav ordet negativ, noe trekkes fra). Dyret slutter etter hvert å utføre atferden, fordi konsekvensen ikke er ønskelig.
F.eks. kan man lære en hund å ikke hoppe når han hilser, ved å snu seg 180 ° grader når han hopper. Da fjerner man seg selv, trekker seg selv fra situasjonen, for å få slutt på en atferd. Altså negativ straff.
Eller man kan slutte å leke med hunden hvis hunden blir for voldsom. Lekingen opphører som en konsekvens av en atferd. Kan være effektivt på hunder som sliter med impulskontroll.
Negativ straff er generelt ansett som mindre aversivt enn positiv straff, altså en mildere form for straff, og brukes derfor i belønningsbasert hundeoppdragelse. Men som med de øvrige tre konsekvensene kommer den i mange former og grader. En type negativ straff som jeg fraråder, er bruk av bur.
Årsakene er disse:
1: Det å bli innestengt i et bur skal vi ikke ta lett på. Det kan være en veldig aversiv opplevelse, både for hunder og mennesker. (Det er noe helt annet enn at lekingen tar slutt.)
2: Er det slik at hunden din faktisk trives å være innestengt i bur, fordi du har vært flink med burtrening, så vil du ikke at han skal begynne å få dårlig assosiasjon til det.
3: Det er en type negativ straff som er svært vanskelig å utføre, og man ender med å bruke positiv straff i stedet, slik illustrasjonen under viser.
Og begynner man å bruke positiv straff, er man raskt på vei ned en slippery slope, som vi sier der jeg kommer fra.
Hva man kan gjøre istedenfor, vil naturligvis variere mellom situasjoner. Men man bør uansett alltid ha som tommelfingerregel at man først og fremst vil positivt forsterke den atferden man faktisk vil ha, og ellers bruke forhindringer og eventuelt ekstinksjon, hvis det er mulig.
Lesetips:
Bakgrunnslitteratur:
Behavior Analysis and Learning: A Biobehavioral Approach, Sixth Edition (2017), av W. David Pierce og Carl D. Cheney
