Har du hund som er redd for lyder? Du er dessverre langt fra alene om å ha det slik. Faktisk er lydfølsomhet, eller sensitivitet for lyder, som det også kalles, et av de vanligste atferdsproblemene hos hunder. I 2015 fant forskere ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) at til sammen ca. 23 % av hundene ifølge eierne deres var redde for høye lyder. Forskerne fikk i denne studien hjelp av til sammen 5 257 hunder i en spørreundersøkelse. Alle var medlemmer av en av raseklubbene her til lands, til sammen representerte hundene 17 raser.
Deltagerne ble spurt om hundens reaksjon når den ble eksponert for fire typer lyder: 1) fyrverkeri, 2) skudd/høye smell, 3) torden og 4) tung trafikk. For hver av de fire lydene skulle eierne rangere hundens fryktrespons på en skala fra «ingen frykt» til «tydelige tegn på frykt».
Fyrverkeri var det som skapte mest frykt. Etterfulgt av skudd/høye smell, torden og tung trafikk – i den rekkefølgen.
Nesten det samme resultatet finner vi en lignende britisk studie fra 2013, der ca. 25 % av hundene ifølge eierne var redde for høye lyder.
Hvorfor noen hunder er lydfølsomme, er fremdeles uklart. Manglende forebygging gjennom miljøtrening når hundene er i sosialiseringsperioden kan i noen tilfeller være årsaken. Traumatiske opplevelser i forbindelse med lyder kan være en annen.
Men stadig mer forskning indikerer at genetikk spiller en stor rolle. F.eks. i en verdensomspennende studie, publisert i 2011, var det 60 prosent av eierne med en lydfølsom hund som ikke rapporterte at hunden hadde hatt noen traumatiske erfaringer med høye lyder. Og i den nevnte nevnte norske studien var det tydelige variasjoner mellom rasene, noe som er en god indikasjon på at genetikk spiller en betydelig rolle. Av de 17 rasene som var representert i studien, var de mest lydfølsomme rasene ifølge eierne: norsk buhund, irish soft coated wheaten terrier og italiensk vannhund (lagotto romagnolo). De minst lydfølsomme hundene var ifølge eierne: boxer, kinesisk nakenhund (chinese crested) og gran danois.
De norske forskerne fant dessuten en korrelasjon mellom hundens reaksjon på alle de fire lydene. Den sterkeste sammenhengen var mellom fyrverkeri og skudd. Altså var hundene som var redd for fyrverkeri, ofte også redd for skudd. En lignende sammenhengen så man i den britiske studien.
Mer interessant er det kanskje at de også fant en signifikant sammenheng mellom frykt for lyder og frykt for ukjente situasjoner. Hunder som eieren rapporterte å være lydfølsomme, brukte også lengre tid på å roe seg ned etter å ha vært stresset. I tillegg var separasjonsangst forbundet med frykt for lyder; sjansen for at en hund hadde separasjonsangst var tre ganger høyere hvis den var redd for lyder. En slik sammenheng finner vi igjen i flere studier.
Selv om frykt for lyder sannsynligvis i mange tilfeller har genetiske forklaringer, så er det viktig å forøke å forebygge denne type frykt.
Som du kan lese om i artikkelen om miljøtrening, må vi introdusere valpen til verden, vise valpen at det er et godt sted å leve, slik at han blir en trygg hund som voksen. Spesielt når valpen er i sosialiseringsperioden er dette viktig. Vi må med andre ord la valpen høre potensielt fryktinngytende lyder, slik at valpen venner seg til slike lyder. Men hele tiden på en måte som gjør at valpen ikke blir redd, det er veldig viktig.
Når det gjelder all slags frykt og angst finnes det, i likhet med for oss mennesker, ingen raske løsninger. Du kan heller ikke regne med at hunden noensinne får et helt avslappet forhold til lydene, vær klar over det. Men behandling vil absolutt ha god effekt ved at den kan sørge for at tilstanden ikke blir verre.
1: Systematisk desensitivisering og motbetinging
Behandling av frykt for lyder gjøres som når vi behandler all annen frykt: Ved å eksponere hunden for de fryktutløsende stimuliene med gradvis økende styrke – det som kalles systematisk desensitivisering. Stimuliene, altså lydene i dette tilfellet, skal hele tiden være så sterke at de oppfattes av hunden, men så svake at de ikke utløser en respons (frykt).
I praksis vil det si å utsette hunden for potensielt skremmende lyder i et stigende volum. Først veldig svake lyder, og når man ser at hunden er komfortabel med det, øker man volumet litt, osv. Man får kjøpt apper og lydspor med forskjellige lyder, spesielt laget for dette bruket.
Ofte brukes denne behandlingsformen i kombinasjon med motbetinging. Dvs. at vi får hunden til å assosiere de gradvis sterkere lydene med noe behagelig.
2: Skjerm hunden for disse lydene utenom behandlingssituasjoner
Har du en hund som er redd for bestemte lyder, må du gjøre det du kan for å skjerme hunden for disse lydene utenom behandlingssituasjoner. Skjerming har ingen direkte behandlende effekt – men vil sørge for at tilstanden ikke forverres – noe som hele tiden er en overhengende fare når vi har med lydfølsomme hunder å gjøre. For vi må alltid huske at behandling av frykt hele tiden går ut på å utsette hunden for stimuliene i en styrke som ikke utløser respons. Utløser de en fryktrespons, er man noen skritt tilbake i treningen.
3: Snakk om angstdempende medisiner med veterinæren din
Er hunden din ekstremt redd for lyder, bør du snakke med en veterinær om angstdempende medisiner.
Sterk fobi vil kjennetegnes ved at hunden blir redd lenge før lydene starter. Hvis f.eks. hunden er redd for torden, vil han kunne vise frykt allerede når det begynner å regne, eller kanskje han kikker opp på himmelen når mørke skyer kommer til. Slike tegn viser at hunden sliter veldig, at frykten utgjør en stor trussel mot dyrevelferden.
Hvis hunden blir redd, vil det i alle tilfelle dreie seg om å minimerer skadene, legge forholdene til rette så hunden enklere takler emosjonene og tilstanden ikke forverres. Drive litt brannslukking. For vi må huske at målet hele tiden at hunden ikke skal bli redd. Det er ingen anbefalt behandlingsform som innebærer at hunden skal bli redd.
1: Gi hunden hunden følelse av kontroll over egen kropp
Så lenge hunden ikke skader seg selv eller andre i prosessen, er det viktig å la hunden ha følelsen av kontroll over egen kropp i situasjoner der han blir redd. Hvis vi holder hunden fast eller stenger ham inne i et bur, kan han får (mer) panikk.
Mange hunder vil helst være i fred, og vil absolutt ikke verken bli trøstet eller tatt på hvis de er redde. Og ofte kan de gjemme seg på steder som vi tobente ikke kan begripe er trivelig. Blant annet er det en del hunder som gjemmer seg på bøttekottet, baderommet eller toalettet når de er tilstrekkelig redde. La hunden gjøre det. Har du et godt forhold til hunden din, kan du vurdere å sette deg i samme rom som hunden og bare være der for ham, lese bok eller kanskje klikke deg gjennom dette nettstedet. Men ikke forsøk å lokke ham ut eller mas på annen måte; la hunden selv velge.
2: JA! Du kan trøste!
Vi legger fra oss en myte: «Hvis hunden blir redd og søker trøst, skal du ignorere ham».
I første øyekast kan dette muligens virke fornuftig. Vi er jo vant til å belønne atferd vi ønsker og ignorere atferd vi ikke ønsker, og vi ønsker ikke at han skal være redd. Et tilsynelatende greit resonnement. Men her er det, som alltid, viktig å ha tunga rett i munn være bevisst på hva vi egentlig snakker om. Dette er ikke normal atferdstrening på linje med å lære hunden å komme på innkalling eller gå pent i bånd.
Hvis vi plukker fra hverandre setningen, ser vi at vi faktisk har med to hendelser å gjøre.
«Hvis hunden blir redd og søker trøst»
1) Hunden blir redd 2) Hunden søker trøst
At hunden blir redd, er en emosjon. At hunden søker trøst, er en strategi for å mestre emosjonen. Det første er ikke viljestyrt, mens det andre til en viss grad er det. Man kan derfor argumentere med at hundens strategi om å oppsøke eieren er en atferd som kan forsterkes gjennom operant betinging. Men frykten, det som fører til atferden, er ikke en operant atferd, og kan derfor blir ikke forsterket av å få trøst hvis hunden ønsker det. Å forhindre atferden er rett og slett å angripe problemet i feil ende. Vi må først og fremst fokusere på å endre den emosjonelle responsen.
Kilder:
