Noe av det som fascinerer meg aller mest med hunder, er deres evne til å tilpasse seg livet i et menneskeskapt samfunn. Bare tenk litt på det – det er jo helt drøyt hva vi forventer av disse firbente vennene våre. De skal kunne gå tur langs trafikkerte veier og på all slags underlag. Kjøre bil, buss, tog og trikk. Takle å være med til ukjente steder, men også bli forlatt alene hjemme. Ligge stille når vi klipper klørne deres og godta at veterinæren stikker nåler i dem. For ikke å snakke om alle forskjellige lydene de må leve med.
I disse sammenhengene er det en bestemt emosjon som jobber mot oss: frykt.
Frykt er en emosjonell respons på faktiske eller potensielle farer: overveldende eller truende situasjoner, vesener, objekter og andre stimuli. De fysiologiske responsene som oppstår, setter kroppen i alarmberedskap. Enten til en offensiv strategi – flykte eller angripe. Eller til en defensiv strategi – bli passiv og immobil.
Dette er responser som er helt avgjørende for overlevelse og et resultat av naturlig seleksjon: Responderer man ikke på farer, ja, så dør man, og det lenge før reproduktiv alder. Men i et moderne, menneskeskapt miljø trigges frykten ofte av stimuli som egentlig ikke er farlige. Den buldrende trikken er ikke et signal om jordskjelv, veterinæren vil bare hjelpe og nyttårsaften er ikke verdens undergang.
Vi må derfor miljøtrene valpen.
Miljøtrening må begynne allerede i valpekassa. Oppdretter må sørge for at valpene utsettes for mildt stress helt fra de er nyfødte, ved at de håndteres forsiktig. I tillegg se til at valpene vokser opp med miljøberikelser, objekter, saker og ting som stimulerer utforskningsatferden.
Spesielt i sosialiseringsperioden er miljøtrening viktig. Når valpene er mellom ca. 3 og ca. 12 uker gamle. I denne perioden må de eksponeres for en rekke varierende stimuli. Alt mellom himmel og jord som vi vet at den voksne hunden må forholde seg til senere i livet. Årsaken er at valpene i denne perioden er svært motiverte for å utforske alt de ikke har erfaring med. Mer motiverte enn det de er redde for dem. Så ved å miljøtrene i sosialiseringsperioden har vi en mulighet til å komme frykten i forkjøpet.
Valper som ikke har blitt tilstrekkelig miljøtrent innen disse ukene er omme, greier som regel ikke å tilpasse seg livet i samfunnet slik miljøtrente hunder kan. De vil være generelt mer fryktsomme, mer skeptiske til fremmede stimuli og ha dårlige evne til å mestre stress.
Når vi miljøtrener valper, må vi følge en huskeregel:
Gå gradvis fram – sørg for at valpen ikke blir redd
Det er fordi miljøtrening er læring. Vi kan dermed ikke bare eksponere valpen for fremmede stimuli og tenke at jobben er gjort – men sørge for at valpen faktisk lærer at de ikke er farlige. Vi må ha kontroll når vi miljøtrener, være bevisste på hva som skjer.
Spesielt er det tre læringsprosesser det er viktig å ha en viss kunnskap om:
Habituering er det vi på godt norsk kaller «å venne seg til». Akkurat nå er det en rekke stimuli rundt deg som du ikke legger merke til (ikke før i dette øyeblikk …). Selv har jeg kontor og kjøkkenet i ett, der kjøleskapet durer svakt i bakgrunnen. Men det er bare nå som jeg skriver om denne lyden, at jeg registrerer den.
En hund som ikke bryr seg om at sykler fyker forbi den på fortauet, er et resultat av habituering. Første gangen hunden opplevde det, rettet den ganske garantert oppmerksomheten mot sykkelen. Kanskje skvatt den, eventuelt ble den redd. Men nå, etter å ha opplevd sykler suse forbi gjentatte ganger, har hunden sluttet å respondere. Stimulusen trigger ingen respons.
Habituering: når valpen slutter å reagere.
Denne evnen til å sile ut irrelevant informasjon fra omgivelsene våre, er helt essensiell, og kan skje i de fleste ufrivillige responsene. Hadde vi ikke hatt denne egenskapen, ville vi ikke greid å rette oppmerksomhet mot og fokusere på det som er viktig – som å skrive om valper.
Det det ikke alltid vi venner oss til ting. Noen ganger blir responsen heller sterkere, og den melder seg raskere. Vifta på den forrige pc-en min bråkte så kraftig at jeg ikke greide å konsentrere meg om det jeg skrev. Jeg måtte til slutt gi den bort til en venn med dårlig hørsel. Sensitivisering er med andre ord habitueringens onde motpart når det gjelder miljøtrening.
Sensitivisering: når valpen reagerer kraftigere.
Det er to ting man skal være særskilt oppmerksom på:
1: Mens habituering ofte tar lang tid og krever flere repetisjoner av den aktuelle stimulusen, kan sensitivisering skje på et øyeblikk. Det vil si at valpen kan bli redd for sykler etter å ha opplevd en suse forbi bare én gang, men den må normalt oppleve situasjonen mange ganger for at habituering skal skje.
2: Habituering skjer som regel med svake stimuli, mens sterke stimuli fører til sensitivisering. For eksempel så er jeg habituert på den svake kjøleskapsduren i det fjerne, men jeg ble aldri det av den høye lyden fra pc-vifta så nært innpå.
Den enkleste miljøtreningen er selvsagt den som «går av seg selv». Når vi kan bare eksponere valpen for verden og stole på at habituering vil skje, få valpen til å slutte å reagere. Men noen ganger er en bedre strategi å heller få valpen til å assosiere det hele med noe behagelig, spesielt hvis det er snakk om stimuli som åpenbart er truende. Vi må benytte oss av klassisk betinging.
I motsetning til habituering – der målet er at en bestemt stimulus skal slutte å føre til en respons – vil vi her koble den bestemte stimulusen med en annen stimulus , slik at vi får en annen type respons.
Klassisk betinging: når valpen reagerer på en annen måte.
F.eks. var hunden min, Cumulus, tydelig redd første gang vi tok tog. Å bare sette seg på Bergensbanen og håpe på at habituering ville skje, var altfor risikabelt; han ville sannsynligvis reagere med mer frykt, altså ville sensitivisering skje. Men ved å ikke bare sørge for at togturene var korte og hyppige, men også gi ham godbiter straks toget trillet inn på perrongen, fikk jeg ham til å assosiere toget med noe behagelig i stedet.
I videoen under ser du hvordan du kan få valpen til å assosiere kloklipping med noe behagelig.
Sosialiseringsperioden er for kortvarig til at vi skal rekke å komme igjennom alt hunden skal oppleve senere i livet. Normalt tidspunkt å hente valpen hos oppdretter er når den er 8 uker gammel. Det er da dermed kun 4 uker igjen før dette lille vinduet lukkes. Vi må bokstavelig talt lage en plan for disse ukene, skrive en liste over hva valpen bør gjennom, og deretter prioritere. Ta for oss de stimuliene vi tror valpen vil bli mest redd for som voksen, og bruke mest tid på dem.
Ikke minst må vi tilpasse miljøtreningen etter det bestemte livet hunden skal leve resten av sitt liv. Er dere ivrige båtfolk? Kom dere på sjøen! Har dere hytte nær en skytebane? La valpen høre skudd! Er du en ivrig fallskjermhopper? Kom dere til en flyplass!
Heldigvis vil valpene generalisere til en viss grad. Det vil derfor sannsynligvis gå fint å ta toget hvis valpen er veldig komfortabel med å kjøre trikk. Generelt kan vi si at jo mer miljøtrent de er, jo lettere generaliserer de. Tidlig miljøtrening vil i tillegg gjøre det enklere for dem å takle fremmede stimuli i voksen alder.
Og husk: Sosialisering i denne perioden, møte andre hunder, og spesielt mennesker, er alltid viktigst! En hund som ikke utvikler normal sosialatferd er mye mer alvorlig enn en hund som ikke takler å ta heis eller få ørene undersøkt. Ikke bare er det vanskeligere å leve med, det er også mye vanskeligere å gjøre noe med.
Selv om miljøtrening som skjer i valpekassa og videre utover sosialiseringsperioden, ikke kan kompenseres for senere, er det viktig å fortsette treningen, og den må opprettholdes gjennom hele hundens liv. Har du vent valpen din til lyden av fyrverkeri juni, kan du ikke regne med at den ikke reagerer med frykt på nyttårsaften hvis den ikke har hørt raketter i månedene imellom.
Dessuten. Skal hundene fungere godt i samfunnet, kreves det mer enn å ikke være redd. Vi vil f.eks. at hunden ikke skal hilse på absolutt alle vi møter på tur, løpe etter joggere, ei heller stjele iskremen til små barn. Vi vil at hunden skal vise impulskontroll og gode manerer! Men mye av dette innebærer mer enn habituering og klassisk betinging. Og alt dette tenker vi på straks valpen er over sosialiseringsperioden.
Fram da skal vi kun ha én ting i tankene: Vise valpen at verden er et trygt og godt sted å leve.
