The circle of aggression er et fenomen som finnes i hele dyreriket, og går ganske enkelt går ut på at aggresjon avler aggresjon. Det skjer når individ A opptrer aggressivt mot individ B, og individ B blir aggressiv tilbake.
Om ikke det var ille nok, så vil man raskt kunne se en eskalerende aggresjon, som går utover andre: A er aggressiv mot B, som blir enda mer aggressiv mot D.
Dette er en av hovedårsakene til at vi som driver med belønningsbasert hundetrening, ikke bruker aversiver, dvs. metoder som innebærer varierende former for trusler/ubehag. Og spesielt i forhold til hunder som allerede er aggressive. Fordi vi vet at det er en ganske sikker vei mot en enda mer aggressiv hund.
Når det er sagt, så er det ikke å legge skjul på at vi ikke er like flinke til å huske dette når vi kommuniserer med mennesker. Da er det lett å glemme fornuften, og heller la sinnet ta styringa. Paradoksalt nok særlig når vi diskuterer treningsmetoder. Det er paradoksalt, men samtidig ofte forståelig, nettopp fordi aggresjon har denne effekten på oss. Vi belønningsbaserte trenere er jo bare mennesker, vi også.
Men som med mange andre følelser, så er de ikke uavhengig av tankene våre. Vi kan derfor bruke kunnskapen vi har om aggresjon til å overstyre de aggressive følelsene våre, og bryte den onde sirkelen. Benytte oss av de avanserte hjernene våre til å ikke la følelsene ta kontrollen.
Dette er så viktig av mange grunner – spesielt for hundenes skyld.
For ikke bare skaper aggresjon avstand mellom de forskjellige grupperingene, og er sannsynligvis årsaken til at vi fremdeles ikke har fått hele verden til å forstå hva belønningsbasert trening egentlig innebærer (we must practice what we teach!) men det en annen mulig effekt: Den eskalerende aggresjonen kan gå utover nettopp hunden til vedkommende. Ut på kveldstur, og rykker litt ekstra hardt hvis hunden drar i båndet…
Vær grei, folkens.
Kilde/bakgrunnslitteratur:
Boka Behavior Analysis and Learning: A Biobehavioral Approach, Sixth Edition (2017), av W. David Pierce og Carl D. Cheney
