Dette spørsmålet får jeg ofte, fordi er en veldig typisk unghundatferd.
Så selv om det er veldig slitsomt å forholde seg til, og du kan begynne å lure på om hunden din egentlig er halvt krokodille, så er det altså ingen grunn til bekymring. Dessuten er det veldig enkelt å gjøre noe med!
Og la meg understreke at man absolutt ikke trenger å bruke strupehalsbånd (retrieverbånd) eller påføre hunden andre former for ubehag. Det er noe jeg faktisk vil fraråde sterkt. Og det er ikke bare fordi forskning viser en sammenheng mellom bruk av slike metoder og frykt og aggresjon, og at strupehalsbånd kan skade hundens nakke og halsregion, men også fordi det ofte er veldig lite effektivt.
For å endre atferden, må vi forhindre at atferden skjer før den skjer. For å klare det må vi først finne ut hva atferdens foranledning er.
La meg forklare:
Når du kjenner en hund, så vil det meste av hundens atferd være forutsigbart. La oss si du har en hund som bjeffer på lyder utenfra. Hvis du hører en lyd, så kan du forutse at hunden bjeffer. Lyden er foranledningen for denne atferden. Dette eksempelet er ganske åpenbart, men mye atferd er slik.
Jeg vet for eksempel at hvis det regner ute, så kommer whippeten min til å løpe noen runder i huset når vi kommer inn. Og hvis vi går forbi en snøhaug, så kommer pyreneerhunden min til å hoppe på den.
Her er noen eksempler på hva folk har fortalt meg at foranledningen for raptusene har vært:
«Hunden begynner slik når vi har sittet stille en stund og vi reiser oss opp for å videre.»
«Hunden begynner slik når vi har passert en bestemt hage.»
«Hunden begynner slik når vi har passert en annen hund.»
«Hunden begynner slik når vi nærmer oss huset vårt.»
I tillegg vil atferden kunne avsløre hva som er på vei til å skje:
«Hunden begynner slik når vi har sittet stille en stund og vi reiser oss opp for å videre – og hunden har ristet seg.»
«Hunden begynner slik når vi har passert en bestemt hage – og hunden har tisset.»
Ok, nå skjønner du hva jeg mener med foranledningen.
Når vi har kontroll på foranledningen, har vi muligheten til å være i forkant og forhindre atferden. Og ved å forhindre atferden får vi brutt denne vanen.
Slik gjør du:
Hvis du gjør dette konsekvent, alltid er i forkant, vil du etter hvert greie å endre denne vanen, bryte atferdsmønsteret, og du kan slutte med disse tiltakene.
Det beste er altså å være i forkant og forhindre at atferden oppstår, men hvis den allikevel gjør det, så kan vi stoppe/avbryte atferden på en smart måte.
1. Tren inn et kontaktord som sitter skikkelig. Klikk her for å se hvordan.
2. Skaff en sele med håndtak.
Nå har du verktøyene du trenger for å stoppe denne atferden og få kontroll på hunden.
Slik gjør du:
I dette bildet holder jeg i håndtakene til to av mine hunder. Her var de unhunder, og de kunne finne på å skulle leke med hverandre mens de var i bånd. Det gikk ikke, så da gjorde jeg som beskrevet over.
NB! Det er ikke alltid behov for å ta tak i sela. Noen ganger holder det å bare avbryte atferden med kontaktordet og la hunden snuse seg frem til noen godbiter.
Husk: Du skal ikke være hardhendt eller streng på noen måte.
I denne videoen ser du hvordan jeg stopper denne atferden til den ene hunden min, Gøy. Jeg trenger ikke holde i håndtaket, det holder at jeg sier kontaktordet. (Til info: Denne filmsnutten lagde jeg noen uker etter han flyttet inn til meg. Nå har han helt sluttet å gjøre dette).
Sørg for at hunden er tilstrekkelig stimulert
Selv om denne atferden er veldig vanlig hos unghunder, så er den nok noen ganger trigget av kjedsomhet. Da jeg tok til meg whippeten min, som da var syv måneder gammel, fikk han slike raptuser. I tillegg til å gjøre slik jeg nå har beskrevet, så sørget jeg også for at han fikk løpt skikkelig fra seg hver dag, vi lekte drakamper, og han fikk brukt både hjernen og snuta si. Det tok ikke mer enn en ukes tid før atferden var helt borte.
Vær grei! Det er så smart.
