«Ignorer en hund som er redd for fyrverkeri. Hvis du trøster, vil hunden få bekreftelse på at det faktisk er noe å være redd for.»
Hvert eneste år rundt nyttårstider florerer det av lignende påstander i aviser og på nettet.
Det gir ingen mening.
La meg forklare med et lite tankeeksperiment:
Forestill deg at du selv er redd for fyrverkeri, og rundt midnatt nyttårsaften krøller du deg sammen i sofaen. Du kjenner hjertet slå og at du er tørr i munnen. Du roper på samboeren din, og etter kort tid kommer han ut fra kjøkkenet. I hånda har han en kopp kakao som han gir til deg, han setter seg i sofaen, sier noen vennlige ord og legger armen rundt deg.
Ville du ha følt at han bekreftet frykten din? Klart ikke! Du ville vel tvert om blitt mindre redd. Du ville følt deg tryggere.
Men hva ville du ha følt hvis han derimot ignorerte deg? Enda mer utrygg, vil jeg tro.
Dette gjelder hundene våre også. Trøst vil ikke bekrefte at det er noe å være redd for, og en hund som søker støtte, må ikke bli ignorert.
Det som derimot kan oppleves som en bekreftelse, er at du selv er redd. Hunder kan faktisk lukte at vi er redde. Men det å være redd og det å være trøstende, er to vidt forskjellige ting.
Trøst hunden din, hvis hunden søker trøst!
PS: Noen hunder gjemmer seg istedenfor å søke trøst. Ofte på steder som vi tobente ikke kan begripe er trivelig. Blant annet er det en del hunder som gjemmer seg i badekaret eller dusjkabinettet. Istedenfor å lokke hunden ut fra gjemmestedet sitt, bare vær der sammen med ham. Slå deg ned en meter eller to ifra, gi hunden sosial støtte, men samtidig mye personlig rom.
