Jeg hadde akkurat min gode venn Gunnar på besøk. Vi drakk kaffe og spiste wienerbrød, som vi ofte gjør. De siste gangene har jeg lagt merke til at Cumulus tigger foran Gunnar, og har lurt på hvorfor. Han har nemlig ikke tigget etter mat de siste elleve årene, fordi jeg har sørget for at det ikke har lønnet seg de få gangene han har forsøkt. Det er en av metodene vi bruker for å få hunden til å skjønne hva som ikke er greit å gjøre:
I dag fikk jeg svaret. Da jeg tok ham på fersken i å la Cumulus spise smulene fra tallerkenen hans. Istedenfor å bli frustrert, så knipset jeg bildet. Skaden var allikevel skjedd, Cumulus hadde allerede blitt belønnet.
Hvorfor kunne jeg ha blitt frustrert? En ting er selvsagt at wienerbrød ikke er noe jeg vil at hunden min skal spise, fordi jeg vil at han skal være sunn og frisk lenge, men noen smuler tar selvsagt ikke livet av ham, så det viktigste er dette: Gjester som gir mat til tiggende hunder, lærer hundene å tigge:
Dessuten kan det hende at neste gjest ikke er like grei som Gunnar, og blir sint på stakkars Cumulus hvis han prøver seg igjen. Det funket jo så bra forrige gang!
Vi vet at dere bare vil oss vel, kjære gjester, men nettopp derfor – ikke mat hunden uten å spørre først. Heller ikke under bordet.
Flink gjest!
