Du har sikkert sett hundeeiere gjøre det. Gå med lomma full av godbiter.
Hvorfor gjør de egentlig det?
Det hele bringer oss rett til en av mine huskeregler:
Alle dyr gjør det som lønner seg og unngår det som ikke lønner seg.
Jeg drar på kaffebesøk til Åshild – fordi det lønner seg (hun lager drøyt gode vafler). Jeg tar ikke på kokeplater som er i bruk – fordi det ikke lønner seg (det gjør vondt).
Dette er ting jeg har lært. Jeg har ingen medfødt evne til å forstå at Åshild er god på å lage vafler. Heller ikke at kokeplater kan være varme.
Man gjør noe som etterfølges av en konsekvens, som i sin tur bestemmer sannsynligheten for at man gjør det samme igjen.
Enig så langt? Sånn passe? Jeg satser på det.
Da er det klart for en annen huskeregel:
Vår jobb som hundetrenere er å ha kontroll på konsekvensene til hundens atferd.
Vi vil se til at atferd som vi ønsker å se mer av, lønner seg for hunden, og at atferd vi ønsker å se mindre av, ikke lønner seg for hunden.
Som du ser, så gir det oss TO forskjellige måter vi kan tilnærme oss det hele på:
For eksempel kan vi fokusere på at hunden ikke skal hoppe på folk vi treffer på tur.
Men … hold an et øyeblikk …
Tenk så mye mer enn det hunden ikke skal gjøre!
Vi vil jo heller ikke at den skal hoppe på oss selv.
Eller ta beina fatt og stikke av.
Bare for å nevne noe.
Ethvert logisk resonnement tilsier derfor at det er mye enklere å fokusere på det vi faktisk vil at hunden skal gjøre!
Og hva er vel det i nevnte situasjon? Sånn helt konkret?
Jo, vi vil at hunden skal ha bakkekontakt med alle fire labbene.
Ok. Flott. Vi har vi nå bestemt oss for å fokusere på det vi vil at hunden skal gjøre, deretter funnet ut hva det faktisk er. Så langt, alt vel. Men hvordan formidle dette til hunden?
Ved å belønne den riktige atferden!
Fordi …
… alle dyr gjør det som lønner seg, og unngår det som ikke lønner seg.
Fido opplever (gjentatte ganger!) at det lønner seg å ha alle fire labbene på bakken når vi møter kjentfolk.
Voilà! Han har lært å ikke hoppe på folk.
