Vi mennesker er kjent for å bruke barnerettet tale (engelsk: Infant-directed speech), det vi kaller babyspråk eller babystemme, når vi prater med små barn. Denne type tale kjennetegnes blant annet ved at vi bruker høyt og lyst toneleie.
Forskning antyder at denne måten å prate til barn på, har en adaptiv verdi, blant annet ved at barnet lettere blir oppmerksom på den som prater og ved at det styrker forholdet mellom barn og omsorgsperson.
Men det er ikke bare når vi snakker til små barn at vi legger om toneleiet. Mange av oss gjør det også når vi prater med hunder. Da bytter vi ofte om til det vi kan kalle hunderettet tale (engelsk: dog-directed speech), som har mange likheter med barnerettet tale.
Det store spørsmålet er dermed om dette også har en funksjon, eller om det bare er vi som snakker til hunder som om de var menneskebarn.
En tidligere studie har riktignok allerede vist at bruk av hundestemme gjør at valper velger å rette oppmerksomheten mot de som prater med hunderettet tale kontra voksenrettet tale, men det hadde ingen effekt på voksne hunder.
Forskere i England ville undersøke dette igjen, men på en litt annen måte.
I den forrige studien var hundene alene i et rom mens de hørte mennesker prate gjennom høyttalere. Men denne gangen var det også to forsøkspersoner i rommet, med hver sin høyttaler på fanget. Dette gjorde settingen betraktelig mer naturlig for hundene. Dessuten gjorde designet at forskerne i tillegg kunne se om hunderettet tale gjorde hundene mer motiverte for å være sammen med personen, ikke bare mer motivert for å rette oppmerksomheten mot vedkommende.
Det ble utført to forskjellige forsøk.
I den første testen hørte hundene:
1) Hunderettet stemme som sa setninger som «flink hund!» og «skal vi gå en tur?!»
2) Voksenrettet stemme (normal stemme) som sa setninger som sannsynligvis ikke gir mening for en hund, for eksempel «jeg var på kino i går kveld.»
I den andre testen ble opplegget byttet på, slik at hunden hørte:
1) Hunderettet stemme og setninger som sannsynligvis ikke gir mening for en hund, f.eks. «jeg var på kino i går kveld.»
2) Voksenrettet stemme som sa setninger som «flink hund!» og «skal vi gå en tur?!»
Alt ble filmet, og senere analyserte forskerne filmene for å se hvor hunden rettet oppmerksomheten og hvilken person de valgte å fysisk samhandle med.
Resultatene viste at i den første testen foretrakk de fleste hundene hunderettet stemme som sa setninger som «flink hund!» og «skal vi gå en tur?!».
Kanskje ikke overraskende.
Men i den andre testen, når forskerne byttet om på tale og innhold, viste hundene ingen preferanse.
Med andre ord så foretrakk hundene hunderettet tale, men det som ble sagt, måtte gi mening.
I konklusjonen skriver forskerne at studien viser at hunderettet tale kombinert med ord som gir mening for hundene, gjør at hunder lettere retter oppmerksomheten mot oss samt at det kan potensielt styrke båndet mellom menneske og hund, i likhet med hva man ser når omsorgspersoner prater til barna sine med barnerettet tale.
Kilder:
‘Who’s a good boy?!’ Dogs prefer naturalistic dog-directed speech
https://doi.org/10.1007/s10071-018-1172-4 (fulltekst)
