Jeg tror den største misforståelsen rundt belønningsbaserte metoder er at det er snakk om «fri hundeoppdragelse». Det er tvert om snakk om SMART hundeoppdragelse! Vi får kontroll på hundens atferd ved hjelp av teknikker som ikke innebærer verken fysiske eller mentale ubehag.
Noe som kjennetegner belønningsbaserte metoder er vi hele tiden fokuserer på det vi vil at hunden skal gjøre, ikke alt han ikke skal gjøre. Vi tilrettelegger situasjonen slik at hunden sannsynligvis utfører rett atferd (tilrettelegging), og vi belønner rett atferd (belønning).
Grensesetting skjer ved at vi sørger for at feil atferd enten ikke belønnes (ignorering), eller vi sørger for at den ikke skjer i det hele tatt, slik at hunden ikke får belønnet seg selv (forhindring) – alt ettersom hva som er mest hensiktsmessig for den bestemte atferden.
For eksempel vil vi ignorere tigging, når vi skal lære hunden å ikke tigge, og belønne hunden for å gjøre noe annet enn å tigge. Og når vi skal lære hunden å komme når vi roper, så belønner vi hunden for å komme, mens vi bruker vi langline i begynnelsen, slik at hunden forhindres fra å lære at det er morsommere å stikke av. Det dreier seg om å være smart!
I disse tre videoene viser Cumulus hva kan man få til med belønningsbaserte metoder:
Ikke tigge:
Komme på innkalling:
Gå løs uten å vimse:
NB! Hvis det er frykt eller aggresjon som ligger til grunn for atferden, så bruker vi (også) teknikkene motbetinging og systematisk desensitivisering.
© 2023 Hun om Hund
