Da jeg fikk min første hund på midten av 80-tallet, var en vanlig oppfatning at hunden skulle gjøre seg fortjent til alle goder, og at visse goder var forbeholdt mennesker. Et hundeliv skulle ikke være like godt som et menneskeliv, fordi hunden skulle vite «sin plass på rangstigen».
Hunden skulle ikke få kos hvis hunden ba om kos, kun når vi mente at han fortjente det, og da i begrensede mengder. Hunden skulle ikke få samme type mat som oss, men ta til takke med det han fikk, og alltid etter vi hadde spist ferdig, og etter han hadde sittet på kommando. Hunden skulle ikke få ligge i senga vår, fordi han skulle ikke ha slik luksus. Og så videre.
Og ofte ble problemer i hundeholdet, alt fra aggresjon og frykt til dårlig innkalling, forklart med nettopp at hunden var «bortskjemt».
De fleste har heldigvis sluttet å tenke sånn. Med oppdatert kunnskap om hundens forhold til oss, vet vi at man ikke kan gi for mye kjærlighet, og at ingen problemer oppstår fordi hunden har det for godt.
PS: Dette betyr selvsagt ikke at vi nå driver med «fri oppdragelse». Selv har jeg lært hundene mine (gjennom belønningsbaserte metoder) å ikke tigge når jeg spiser, men det er kun fordi jeg synes det er ubehagelig med tigging, ikke fordi de skal «vite sin plass». Det samme med å ha hunden i senga. Det er selvsagt helt innafor å ikke ville ha hunden i senga, men ikke hvis man tror at hunden vil «klatre på rangstigen» hvis man lar hunden sove der.
