En av de mange grunnene til at jeg aldri «tar hardt» i hunden min, er fordi jeg ikke vil at han skal assosiere mine hender med noe ubehagelig. Jeg vil tvert om at han skal digge hendene mine! «Yes! Der kommer de igjen!».
I innlegget du finner ved å klikke her, ser du at en av fordelene med dette er at jeg kan ha heftige drakamper med ham uten å risikere at han tror jeg mener alvor, at han tror jeg er sint. Det ville ødelagt så mye av moroa mellom oss!
Men en viktigere årsak til at jeg ønsker at han skal like hendene mine, er at jeg vil ha skikkelig kontroll på ham. Jeg må vite at jeg enkelt kan ta tak i ham hvis det er nødvendig. Jeg må vite at han helt sikkert ikke trekker seg unna når hendene mine nærmer seg nakken hans (hvem har vel ikke sett en slik hund…?).
Ikke bare er det praktisk å ha slik kontroll på hunden – det er også viktig for sikkerheten, f.eks. hvis man faktisk må fange inn hunden for å unngå en ulykke. Det er derfor en forutsetning for at jeg kan ha ham løs hvor som helst.
Vær grei!
