Jeg postet videoen som du ser litt lenger ned på siden her, på Facebook for et par dager siden. I kommentarfeltet var det en som lurte på hvordan jeg vet at han ikke er aggressiv, trass knurringen.
Dette er et veldig interessant spørsmål. For utgangspunktet for de fleste former for lek, er jo at det involverer elementer fra en seriøs atferd. F.eks. vil elementer av jaktatferd være er en del av det å kaste ball (løpe etter byttet). Men det som er så spesielt med en drakamp, er at det hele går ut på man later som man er i en konflikt – og elementer av aggresjon er derfor en naturlig del av leken.
Så. Tilbake til spørsmålet. Hvordan kan jeg se at han ikke mener alvor trass knurring og bjeffing? Hvordan vet jeg at han bare later som om han er sint? Det korte svaret er: Fordi jeg ser det på alt det andre han gjør, dvs. kroppsspråk og ansiktsuttrykk. Og hvor godt han hemmer seg selv.
I videoen under har jeg satt ned hastigheten, og påpeker de forskjellige signalene han gir som forteller meg at han ikke mener alvor med knurringen og bjeffingen sin.
Tegn på at det er lek:
1: Myk (ikke stiv) kropp
2: Klumpete/ineffektiv løping (hemmer løpingen sin)
3: Biter på en ineffektiv måte (hemmer bitingen sin)
4: Playbows (hunden har forbena liggende langs bakken, og bakparten stikkende opp)
5: Logrende hale, som regel flat (ikke høy)
6: Ingen flekking med tenner
7: Avslappet ansiktsmuskulatur
8: Normale øyne
9: Tar initiativ til at jeg skal ta tak i leken
Det er selvsagt viktig å merke seg at disse signalene vil variere fra hund til hund. F.eks. vil noen hunder aldri finne på å knurre, men de vil kanskje flekke tenner. Og noen hunder greier ikke helt å få en myk kropp, men bruker mye playbows. Igjen, det er summen av signalene som avgjør. Og at hunden hele tiden hemmer seg selv.
Her er videoen i sakte film:
Det som er like viktig i denne situasjonen, er mitt språk. Sosial lek forutsetter at alle parter er med på leken, at alle kan spillereglene, at alle synes det er gøy. Han gir meg beskjed om at han egentlig ikke er aggressiv, bare later som, mens jeg gjør akkurat det samme, på akkurat samme måten. Igjen ligger svaret i summen av signalene jeg gir og at jeg hemmer meg selv.
I videoen under, der vi har drakamp i sofaen, ser vi også hva jeg gjør.
1: Jeg ler! Dette kommer faktisk helt naturlig (det er så gøy!), men jeg har merket veldig effekt på ham: Jo mer jeg ler, jo morsommere virker det som han synes det er. Altså jo mer forstår han at jeg ikke mener alvor. Men latteren må være ekte! Du kan ikke lure en hund med falsk latter.
2: Jeg hemmer meg selv: Jeg drar ikke i leken på en aggressiv måte, men bruker mindre muskelkraft enn jeg egentlig har (jeg vil være sikker på at det ikke gjør vondt i munnen hans).
3: Jeg er myk og relativt forutsigbar i bevegelsene mine.
Noe som er viktig å huske er at man alltid må kjenne hunden hvis man går inn i denne type lek. Foruten hunder som generelt har et problematisk forhold til mennesker, så er det spesielt to typer hunder man skal være forsiktig å leke at man har en kamp med:
1: Hunder med utpreget ressursforsvar.
2: Hunder som er oppdratt med metoder som innebærer ubehag, som å bli dratt i nakkeskinnet eller tatt hardt i på andre måter.
Det første punktet er ganske innlysende. Hunder som reagerer med aggresjon hvis man nærmer seg noe som er hunden sitt, som tyggebein etc., vil lett kunne ta leken alvorlig.
Men det andre punktet er minst like viktig. Fordi jeg har trent hunden min uten bruk av ubehag, men benyttet meg utelukkende av belønningsbasert trening, så har han aldri opplevd at jeg har angrepet ham på noen måte. Jeg har aldri tatt ham i nakkeskinnet, aldri holdt ham nede, aldri gjort ham noe vondt. Resultatet er at hvis jeg kommer bakfra, lener meg over ham, eller senker hendene mine mot hodet hans (slik jeg gjør i videoene) – så trenger ikke han engang å lure på om det betyr at jeg skal ta tak i ham, om jeg skal tvinge ham til å gjøre noe, om det vil gjøre vondt eller ei. Det vil ikke skje, for det har aldri skjedd. Aggresjon mellom oss har aldri vært seriøst.
Med andre ord er dette nok en grunn til å bruke belønningsbasert trening og være grei mot hunden sin. Man kan ha det så gøy sammen!
Hvis jeg hadde lekt drakamp med en hund og skjønte at han faktisk mente det han sa da han knurret, ville jeg ha tatt et steg tilbake, både bokstavelig og praktisk talt. Med andre ord ville jeg ha stoppet leken umiddelbart, og deretter ville jeg lagd en plan for behandling.
Men jeg ville aldri forsøkt å straffe. Aldri!
Å forsøke å straffe en hund som opptrer aggressivt, uansett intensitet og årsak, er som å forsøke å slukke en brann med ild; man ender opp med en hund som oppfører seg mer aggressivt. (Bare tenk selv en gang du var sint, og noen ble sint på deg … ble du i bedre humør?).
Det skal sies at noen lykkes med den type behandling, men da har man bare greid å undertrykke følelsene. Fjernet symptomene, ikke årsakene. Ikke bare er slike hunder ofte farlige, fordi motivasjonen for å opptre aggressivt stadig er der, men det går også veldig utover hundens velferd å leve slik. Aggresjon må behandles på en sofistikert måte, med mål om å ikke bare endre hundens atferd, men også endre hundens følelsesmessige reaksjon.
