Du får vann i munnen av å se på dette bildet, ikke sant?
Er det ikke egentlig ganske sært? Det er jo bare et bilde …
Det hele er et resultat av klassisk betinging – en type læring: Du har tidligere spist sitron, som av biokjemiske årsaker medfører økt spyttproduksjon. Og fordi du har sett sitronen rett før og mens du har spist den, har du nå koblet synet av sitron med smaken av sitron, som gjør at du reagerer bare av synet.
Dette har du altså lært på et tidspunkt. Det er ikke en medfødt reaksjon å reagere på synet av sitron, kun smaken av sitron. Har du aldri smakt sitron, vil derfor ikke sitronbilder gjøre noe med deg, uansett hvor mange du ser.
Ivan Pavlov og hundene hans er kjent for å ha dokumentert fenomenet.
Planen var egentlig å studere hundens fordøyelsessystem – deriblant sekresjon av spytt – i forbindelse med fôring. Rett før hundene fikk mat, ringte en bjelle. Pavlov fant ut at hundene etterhvert begynte sikle straks bjella ringte – før maten ble servert.
Pavlov satte også navn på stimuliene og responsene:
Nøytral stimulus = stimulus som ikke trigger respons
Ubetinget stimulus = stimulus som før læring trigger respons
Betinget stimulus = stimulus som etter læring trigger respons
Ubetinget respons = respons som før læring trigges av ubetinget stimulus
Betinget respons = respons som etter læring trigges av betinget stimulus
I tilfellet med hundene til Pavlov var det sånn:
I tilfellet med oss og sitronen blir det sånn:
Men du … hvis du ble forvirra nå, ikke heng deg for mye opp i disse begrepene. Alt faller straks på plass.
Responsene:
Et veldig viktig poeng i klassisk betinging er at absolutt alle responsene er ikke-viljestyrte. Vi snakker derfor ikke om atferd i vanlig forstand, men ufrivillige reflekser: spyttproduksjon, hormonutskilling, blodtrykk, hjerterytme o.l. Og emosjonelle responser, slik som frykt, aggresjon, glede, forventning osv.
Av praktiske årsaker kan vi ofte snakke om behagelige og ubehagelige følelser.
Stimuliene:
Et stimulus er alt som treffer sansene. F.eks. synsinntrykk (som synet av sitroner), smak (som smaken av sitroner), lyd, lukt, berøring. Absolutt alt dyret kan registrere med sansene sine.
En ubetinget stimulus kan være så mangt. Men et viktig poeng her er at den må ha en biologisk verdi for individet, dvs. at den må den må trigge en ikke-viljestyrt respons.
Opplever du mye positiv tilbakemelding på det du legger ut på Facebook, tør jeg vedde for at du blir glad med en gang du ser dette ikonet, og lenge før du vet hva som skjuler seg bak. Du blir glad bare av å se det:
Det er fordi du gjentatte ganger har opplevd å se ikonet, og rett etterpå tilbakemeldingene som gjør deg glad. Tilbakemeldingene er derfor en ubetinget stimulus som trigger en ubetinget respons, nemlig den behagelige følelsen av glede.
… men synes du hele Facebook er noe mas, har kanskje dette skjedd:
Bryr du deg ikke om Facebook, har heller ikke klassisk betinging skjedd, og ikonet vil ikke gjøre noe med deg.
Er du forelsket og bekymringsløs om dagen, har sannsynligvis dette skjedd:
… men er du en stressa leder i et firma med mange misfornøyde kunder om dagen, har nok dette skjedd:
En nøytral stimulus kan også være så mangt. Den kan til og med i utgangspunktet trigge en respons – bare den ikke er sterkere enn responsen til den ubetingede stimulusen. (Dette punktet sliter mange med, så merk deg det.)
F.eks. reagerte selvsagt hunden til Pavlov første gangen den hørte bjella. Kanskje han skvatt litt. Derfor er ikke nødvendigvis den nøytrale stimulusen helt nøytral i seg selv. Men den er nøytral i den forstand at den ikke fører til den aktuelle responsen – i Pavlovs tilfelle: spyttproduksjon. Ikke før den er koblet til maten.
Spør fallskjermhoppere hva de synes om lukta av flybensin!
Selv tok jeg denne etter noen få hopp:
Og det er ikke tvil om at flybensin i utgangspunktet trigget en helt annen respons hos meg, for flybensin lukter veldig sterkt, de fleste vil nok si det lukter ubehagelig. Men etter lukten har blitt koblet til følelsen av å ha det gøy, så er det den behagelige følelsen av å ha det gøy man assosierer lukta med.
Lukt er i grunnen et skolebokeksempel på en betinget stimulus. Bare tenk deg lukta av parfymen til kona di eller aftershaven til farfar. Følelsene du har for disse menneskene popper fram umiddelbart etter lukta har truffet nesa.
Reklame er i stor grad basert på klassisk betinging: Vi ser lykkelige mennesker som bruker et produkt, og vips så assosierer vi produktet med noe behagelig, og vi får lyst til å kjøpe det når vi ser det i butikken senere. (Merk deg at det står får lyst. Hvorvidt vi faktisk gjør det, er et annet spørsmål. Da beveger vi oss inn på mer eller mindre viljestyrte handlinger, og da snakker vi om operant betinging).
Som du skjønner, denne form for læring foregår hele tiden, både i oss og hunder. Og det på godt og vondt! Dessuten kan vi i liten grad styre at det skjer med oss selv. Ikke bare er responsene ufrivillige, men vi har også liten kontroll på om og når vi blir eksponert for stimuliene. Men som hundeeiere – med ansvar for alt hunden utsettes for, og nå med kunnskap om klassisk betinging – har vi mye mer kontroll. Vi må være smarte!
Vi må bruke kunnskapen til å sørge for at hunden ikke får dårlige assosiasjoner til ting, situasjoner og vesener. Og har den det allerede, kan vi endre disse gjennom det vi kaller motbetinging.
Kilder:
Anvendt atferdsanalyse. Teori og praksis (2010). Av: Svein Eikeseth og Frode Svartdal (Bok)
