Hva forskningen sier om hundens følelser

Forskning

Hva forskningen sier om hundens følelser

Har hunder følelser? De fleste vil svare et uforbeholdent ja til dette spørsmålet.

Men som med så mye annet, er det ikke enkelt som så. Meningene våre er nemlig ofte ikke basert på rasjonelle resonnementer, vi føler om følelser, kan du si. Noe som ofte betyr at vi ganske ubevisst tillegger andre arter vårt eget følelseregister. Det vi kaller antropomorfisme.

Fordi våre oppfatninger ikke er basert på rasjonelle tanker, kan vi også frata menneskelige følelser og egenskaper hos andre individer – inkludert andre mennesker. I en studie fant man at når forsøkspersoner så bilder av mennesker som ikke var i deres såkalte inngruppe, ble ikke pannelapp/frontallapp aktivert. Den delen av hjernebarken som har med sosial kognisjon å gjøre.

Vi er derfor helt avhengig av forskning, skal vi kunne si noe fornuftig om dyrenes følelser. Se på følelser gjennom objektive øyne. Ikke føle om følelser.

Når det er sagt, så er også dette er lettere sagt enn gjort. Følelser er nemlig svært vanskelig å forske på. Først og fremst er det en kommunikasjonsbarriere som gjør at hunder ikke kan fortelle hva de føler; en hund kan ikke sette ord på følelsene sine, bokstavelig talt. Men det er ikke bare det! Utfordringen er også at følelser er veldig personlige opplevelser. Hvis du sier til meg at du er redd, så kan egentlig ikke jeg vite hvordan det føles. Jeg vet bare hvordan det føles for meg og kan ikke annet enn å regne med at det føles likt for deg.  Men dette vet jeg jo ikke …

Forskerne benytter derfor flere metoder når de studerer følelser. De observerer atferd, og de registrerer fysiologisk responser som kroppstemperatur og hjertefrekvens. De siste årene har det og blitt vanlig å bruke hjerneskannere, for å se hvordan forskjellige områder i hjernen aktiviseres under forskjellige forhold.

Primære følelser

Vi snakker om to kategorier følelser: primære følelser og sekundære følelser.

Eksempler på primære følelser er glede, aggresjon, overraskelse, sorg, frykt, frustrasjon.

Noe som er likt mellom mange av disse, er at de er viktige for overlevelse. Bare tenk hvor viktig det er å kunne føle frykt! Det gjør at man raskt kan komme seg unna farer og ikke dø.

Hos pattedyr er primære følelser knyttet til hjernestrukturer i det limbiske systemet. Det limbiske systemet består av flere strukturer i storehjernen bl.a. hypothalamus, hippocampus og amygdala. Balansen av nevrotransmittere i disse strukturene gir opphav til de forskjellige følelsene.

Hundens hjerne har alle strukturene, forbindelsene og nevrotransmittere som skal til for å føle primære følelser. Med andre ord er forskerne enige om at hunder føler primære følelser.

Aggresjon og frykt er de mest studerte følelsene hos hunder.

Sekundære følelser

Eksempler på sekundære følelser er skam, skyld, misunnelse, skadefryd.

Et fellestrekk blant mange av disse er at de kommer til nytte i et sosialt liv, de kalles derfor også for sosiale emosjoner. Forestill deg et solitært dyr, altså et dyr som lever alene. Det har ingen grunn til å føle f.eks. misunnelse. Det er jo ingen å være misunnelig på.

Et annet kjennetegn er at mens de primære følelsene oppstår kort tid etter fødsel, krever sekundære følelser videreutvikling av nervesystemet samt erfaring. F.eks. vil et spedbarn kunne føle frykt, men ikke skadefryd.

Det er mye som tyder på at mennesket er ganske unikt når det gjelder de sekundære følelsene – i alle fall slik vi kjenner dem.  En grunn er at hjernebarken vår er så stor relativt sett (det er foldene som gjør den så stor), og det samme gjelder områdene i hjernebarken som er knyttet til sekundære følelser. Dette området utgjør hele 85 prosent hos mennesket. Mens det utgjør kun 20 prosent av hundens hjernebark.

Det aktuelle området i hjernebarken er forbundet med det limbiske systemet, der de primære følelsene oppstår. Også denne forbindelsen skiller seg veldig mellom mennesker og andre pattedyr. For eksempel kan en katt uten hjernebark fortsatt bevege seg og oppføre seg som en katt, mens et menneske uten hjernebark ikke fungerer og går inn i en vegetativ tilstand. Denne spesielle forbindelsen hos mennesker gjør oss godt i stand til overstyre følelsen våre. F.eks. kan vi bli sinte på noen, tenke oss om, og deretter velge å ikke reagere med aggresjon.

Hva sier forskning om de sekundære følelsene?

I fjor ble det utgitt en oversiktsartikkel som så på forskningen som foreligger om sekundære følelser hos hund. Skam og sjalusi er de mest studerte.

Blant annet er det en kjent studie der forskeren ikke fant noe som kan indikere at de føler skam. Og at bilder av hunder som skammer seg, som florerer på nettet, såkalt «dog shaming», er hunder som viser dempende signaler. Det er altså primære følelser vi sannsynligvis er vitne til, når vi tror hunden skammer seg.

Når det gjelder sjalusi, har forskjellige studier konkludert forskjellig. I  en studie ble utgitt i juni i år, konkluderer forskerne med at resultatene deres viser at sjalusilignende atferd opptrer hos hunder, og at denne funksjonelt ligner sjalusien man ser hos menneskebarn i lignende situasjoner. Men i september kom en studie som ikke fant de samme resultatene.

Konklusjon: La tvilen komme hundene til gode

Vi er temmelig sikre på at hunder har primære følelser, slik som frykt, aggresjon, glede, sorg, og at de kan sammenlignes med våre primære følelser.

Når det gjelder de sekundære følelsene, gjenstår det mye forskning før vi kan si noe sikkert. Disse følelsene krever avanserte kognitive prosesser, slik som evnen til å tolke en sosial situasjon, og dyret må ha en form for innsikt i andres mentale tilstand og hensikter. Dessuten, hvis det er den sterke koblingen mellom hjerneområdene for primære og sekundære følelser som er kilden til de sekundære følelsene hos mennesker, vil disse følelsene sannsynligvis oppleves veldig forskjellig hos andre dyr. Med andre ord: Hvis en hund føler sjalusi, så vil det sannsynligvis føles annerledes for hunden enn for oss.

Kanskje er årsaken til at hunden er menneskets beste venn, nettopp den tilsynelatende manglende evnen til følelser som forakt eller skadefryd?

Selv mener jeg at vi må la tvilen komme dyrene til gode. Spørre oss selv: I hvilken retning går dyrevelferden hvis jeg tar feil?

Vi må heller aldri glemme at vi blir lurt av vår egen hjerne, at antropomorfismen slår inn uten at vi vet det. Dyrenes uttrykk for følelser filtreres gjennom samme maskineriet som menneskers uttrykk gjør; vi har jo kun det ene maskineriet. Er vi ikke bevisste på dette, og greier å overstyre det med rasjonelle tanker, kan vi lett misforstå hundens atferd og følelser, og tillegge dem menneskelige egenskaper de ikke har. F.eks. vil våre hjerner ganske automatisk et smil som om individet er glad. Fordi mennesker jo smiler når vi er glade. Men dette stemmer ofte ikke.

Sist, men ikke minst må vi ta med i betraktningen at hunder kanskje har følelser vi ikke har. De har trolig sanser som vi ikke har, slik som evnen til å se UV-lys, så det er sannsynlig at det samme gjelder følelser. Den velutviklede luktesansen spiller trolig også en rolle. Luktenes verden er en helt egen verden vi ikke kan sette oss inn i. Hva vet vel vi om hvordan det føles å lukte på naboens tiss for en hund?

Lesetips:

(Skrevet av Emma Mary Garlant, publisert 01.10.2018)