Sileo er et medikament som kan lindre frykt for fyrverkeri

Forskning

Sileo er et medikament som kan lindre frykt for fyrverkeri

Frykt for høye lyder, f.eks. skudd, torden og fyrverkeri, er dessverre et veldig vanlig problem blant hunder. I 2015 fant norske forskere ut at til sammen ca. 23 % av hundene ifølge eierne deres var redde for høye lyder.

Årsakene til denne type frykt er mange. I noen tilfeller er det snakk om at hunden ikke har blitt godt nok miljøtrent som liten valp, i andre tilfeller er det traumatiske opplevelser. Dessuten er det mye som tyder på at det ofte er genetiske årsaker; i den nevnte norske studien var det variasjoner mellom rasene.

I alle tilfelle er dette et problem for disse hundene. Eiere av slike hunder må derfor forsøke å behandle frykten så langt det lar seg gjøre, primært gjennom desensitivisering og motbetinging, og ellers skjerme hunden for de aktuelle lydene. I tillegg kan medisiner være til hjelp. Spesielt på dager som nyttårsaften.

Geleen Sileo

I februar i år ble det utgitt en studie som så på effekten av et bestemt medikament, som i Norge blir markedsført under navnet Sileo. Dette er en gelé, som eieren selv påfører slimhinnene i hundens munnhule mellom kinn og tannkjøtt, og som skal gjøre at hunden ikke blir redd.

Virkestoffet heter deksmedetomidinhydroklorid, og i Felleskatalogen står det: «Hemmer utskillelsen av noradrenalin fra noradrenerge nevroner, blokkerer refleksene som utløser frykt og motvirker opphisselse. Også serotoninerg nevrotransmisjon reduseres og gir effektiv lindring av akutt lydrelatert engstelse og redsel hos hund.»

Sagt med andre ord: Det gjør at hundens fryktrespons ikke trigges så lett.

72 prosent opplevde svært god eller god effekt

182 hunder deltok gjennom hele studien, som alle var redde for fyrverkeri fyrverkeri. Hundene ble delt i to grupper, en testgruppe og en kontrollgruppe.

Testgruppen fikk medisinen, mens kontrollgruppen fikk placebo (en gele uten virkestoffer). Eierne, som ikke visste om hunden fikk medisin eller placebo, fikk i oppgave å observere hundene sine på forskjellige tidspunkter både før og på selve nyttårsaften, og merke seg atferd som indikerer frykt, slik som skjelving, pesing og vokalisering.

Resultatene viste at eiere av 64 av de 89 hundene i testgruppen (72 %) oppga at medisinen hadde svært god eller god effekt. Mens i placebogruppen oppga 34 av de 93 eierne (37%) svært god eller god effekt.

(Figuren er tatt fra Dexmedetomidine oromucosal gel for noise-associated acute anxiety and fear in dogs - a randomised, double-blind, placebo-controlled clinical study)

Forskerne skriver at det ikke er overraskende at såpass mange av eierne i placebogruppen oppga effekt av behandlingen, fordi det er i samsvar med andre kliniske studier (f.eks. denne).

De fleste hundene ble ikke sløve

Eierne fikk også i oppgave å vurdere om hundene ble sløve av behandlingen, og gi hunden en skår mellom 1 og 4 for våkenhet etter hver dosering: 1 hvis hunden var helt oppegående og våken, og 4 hvis hunden var svært sløv.

(Tabellen er tatt fra Dexmedetomidine oromucosal gel for noise-associated acute anxiety and fear in dogs - a randomised, double-blind, placebo-controlled clinical study)
Andelen hunder som var helt oppegående og våkne, eller de responderte noe tregere enn normalt. (1 eller 2) etter de forskjellige dosene. (Figuren er tatt fra Dexmedetomidine oromucosal gel for noise-associated acute anxiety and fear in dogs - a randomised, double-blind, placebo-controlled clinical study)

De fleste hundene i begge gruppene (test og placebo) fikk en skår på 1 eller 2 for våkenhet, altså var de enten helt oppegående og våkne, eller de responderte noe tregere enn normalt. Det var ingen signifikante forskjeller mellom de to gruppene.

Forskerne av denne studien konkluderer med at medikamentet virker tilfredsstillende på de fleste hunder. De skriver også at eierne rapporterte at det var enkelt å påføre.

Kilde:

Dexmedetomidine oromucosal gel for noise-associated acute anxiety and fear in dogs—a randomised, double-blind, placebo-controlled clinical study (2017)

http://dx.doi.org/10.1136/vr.104045 (fulltekst)

(Skrevet av Emma Mary Garlant, publisert 26.12.2017)